En oppsiktsvekkende bok

Frosten kom tidlig av Arne Svingen er en rivende bok som drar deg inn i Oslos innvandrermiljø. I boka har de fem vennene fordelt sine oppfatninger og hendelser på kappitler. Handlingen foregår over 24 timer, og starter med slutten. De fem tar opp flere viktige temaer i ungdommenes liv. Den siste timen av boka, forandres livet til hver av ungdommene på et vis. Forfatteren har selv sagt at han har skrevet boken med hensyn til mannlige lesere. Her har han gjort en god jobb! Den er relativt kort, 189 side med god leselig skrift og en god del ”slæng”.

Boken handler om kjærlighet, sjalusi, gjenger, rivaliseringer, kulturkonflikter, ære og ... mord. Ungdommene i boken har forskjellig bakgrunn og kommer fra forkskjellige kulturer. Det er samspillet og forståelsen mellom personene som gjør boken spesielt bra. Temaet klarte jeg å knytte til mitt eget liv som hip hop danser. En idrett der man snakker samme språk uansett bakgrunn. Jeg støter på mange forskjellige kulturer og forskjellige bakgrunner gjennom dans som jeg kobler til miljøet i boken. Det lettleste preget dro meg også fort fremover og gjorde meg avslappet på den måten at jeg ikke trengte å tolke eller lese mellom linjene. Boken var annerledes enn mange andre bøker jeg har lest.

Kollektivromanen møter du iranske Fatima, Kid med bakgrunn som barnesoldat i Sierra Leone, pakistanske Rashid og norske Susanne og Kyrre som i hver sine kapitler forteller om et døgn så dramatisk at det kommer til å forandre livet for dem alle. Kyrre har "slengt dritt" til et par venner av storebroren til Rashid. Ifølge pakistansk kultur må dette unnskyldes eller hevnes. Enn så lenge er det fortsatt mulig for Kyrre å unnskylde seg før hevnen må tre i kraft, men Rashid, som må overbringe beskjeden om dette, sier at det haster før balltrær og kniver blir brukt. Fatimah er forelsket i Kyrre og gravid med ham, og forferdelig usikker på hva hun skal gjøre. Rashid blir presset av sin storebror til å gi Kyrre en advarsel om hevn hvis han ikke unnskylder seg med en gang. Kyrre unnskylder seg, men så slår han ned personen med en gang etterpå. Det gjør bare vondt verre. Rashid får vite at Susanne slår opp med ham, og at hun er interessert i Kyrre. Samtidig blir Rashid presset av storebroren til å hevne seg på hans kameraters vegne.
En sterk, rystende og ikke minst viktig roman fra en forfatter som har vist at han kan nå ut til mange.

http://www.wendy.no/upload/Images/Nyheter/Vennskap/VennskapInniOppe.jpg 23.12.08

Operasjon Dagsverk = dele goder

Bangladesh er mer enn halvparten så lite som Norge. Likevel bor det mer enn 144 millioner i Bangladesh i forhold til Norges 4.7 millioner innbyggere. Landene er forskjellige på mange andre områder også. Utdanning er et viktig tema. Ungdommer i Norge får tildelt gratis skoleplass ut videregående. Vi i Norge har alle rett på utdanning slik at vi kan skaffe oss egen inntekt. Slike goder har ikke ungdom i Bangladesh. Derfor setter ungdom i Norge av en dag der vi skal tjene inn penger til et utdanningsprosjekt i Bangladesh. Pengene skal brukes til Shonglap; et kurs der unge jenter skal få utvikle seg, dele ferdigheter, interesser og lære å tjene penger på egenhånd. Dette er et godt tiltak for både ungdommer i Norge og Bangladesh. Vi blir mint på at ikke alle får utdanning servert på sølvfat. OD pengene gir jentene i Bangladesh flere muligheter videre i livet. Og vi får gleden av å bidra med vår innsats.

Årets satsing på unge i Bangladesh er flott! Jeg syns det er fint at vi kan gjøre så lite som å selge kaffe en morning bare for å bedre fremtiden til andre jenter. Jeg håper også at flest mulig jenter tar i bruk tilbudet de får. Selv om jeg er klar over at holdninger til utdanning for jenter er annerledes i Øst-Asia. Jeg ønsker også at fremtiden skal likestille oss ungdommer, å rettferdiggjøre utdanningsmuligheter for unge verden over! Jentene i Bangladesh er verdt akkurat like mye som oss her i Norge, og derfor skal de også få muligheten til utdanning på lik linje med oss.

Det er også viktig å få poengtert at bortskjemte som vi er her i Norge, bør vi ikke klage på mye lekser eller store prøver. Det er store hjelpemidler som vi får GRATIS! OD åpner øynene og tankene mine. Kanskje man skal være glad for de godene man har, og samtidig kunne dele litt av overfloden!

Bilde hentet fra: http://www.od.no/Artikler/862.html%20%2001.11.08
01.11.08
Kilder: http://www.od.no/ , http://no.wikipedia.org/wiki/Norge , http://no.wikipedia.org/wiki/Bangladesh

Jungelboken egnet for "oss"!

17. Oktober var vi så heldige å bli invitert til det Norske teater på workshop og på teaterforestillingen, Jungelboken. En oppsetning som har hatt forestillinger den siste uken. Stykket er kjent som en av Walt Disny’s store verker.

På workshopen fikk vi et innblikk bak senen og vi fikk høre litt fra hovedpersonen selv, Adil. Adil som fikk tildelt rollen Mowgli; en stakkar menneskeunge som blir forlatt i jungelen. Adil satte av tid og fortale hvordan han hadde vokst opp og følt seg som en fremmed individ i en stor verden. Han fortalte også om danse- og senere skuespillerkarrieren og utfordringene han har møtt på veien. Adil vant ”So You Think You Can Dance” på TV Norge. En realityserie som Adil forklarte som sitt vendepunkt i livet. Selvsikkerheten og livsgløden hans var som sol fra klar himmel. Vi, første klassingene på første rad følte oss med ett som betydningsløse maur uten mål og mening. Kanskje noen fikk seg et nytt forbilde?

Senere ble vi ført gjennom noen fantastiske kulisser. Det å få oppleve byen (scenen) på forhånd var en fin opplevelse. Du levde deg mer inn i forestillingen når du skjenner jungelen fra et annet perspektiv. Vi gikk ut av jungelen som ulver. Vi fikk en ulvekorograf som skulle lære oss en enkel korografi som vi fikk fremføre 30 min senere. Det var gøy å kunne få bevege og delta aktivt. Senere fremførte vi dansen på scenen.

Etter en god lunsj var det tid for forestilling. Jeg må innrømme jeg hadde skepsis i blikket da musikken startet og den norske opera kom til synet. Men det varte ikke lenge før jeg fikk den ene positive overraskelsen etter den andre. Karakterene i stykket var av det imponerende slaget. De menneskelige holdningen til dyrene traff meg rett i nåtiden. Jeg kjente igjen de forskjellige karakterene i det samfunnet jeg lever i selv. Det var karakterene som ga meg de største opplevelsene med stykket. De ”keegete” apene dro frem store latterkramper gjennom store deler av forestillingen. De minnet bare for mye om to ”keegete” venner av meg! Og når jeg kobler virkeligheten med jungelen ble jeg så revet med! Alt klaffet og sangstemmen til Adil var en sjarm. Musikken var som bestilt. Det var som du nesten ikke la merke til at den var der, fordi det var den type musikk som spilles i butikker og på radioen i dag. Dansen var også en rød tråd i stykket og ulvene imponerte kraftig med breikingen! Det er lenge til vi når dit…

Bilde hentet ifra: http://www.norskanimasjon.no/pub/var/news/storage/images/media/images/anmeldelser_bilder/jungelboken_troika_16_9/10347-1-nor-NO/jungelboken_troika_16_9_large.jpg 01.11.08Link til det Norske Teater: http://www.detnorsketeatret.no/netuser/home/index.asp

** norsk

Tilbakemeldingen på nynorskstilen var ikke av det positive slaget. Men forventet. Interesse henger sammen med resultat. Jeg syns det er vanskelig å si at jeg får til noe. Jeg er mer skuffet. Jeg må jobbe mer med endinger. Nynorsk er som vasking. Det må gjøres. Men jeg slurver og dytter mesteparten under teppet. Jeg kan ikke si annet; være – vere, ar - ane og ikkje fleire slurvefeil!

Bokstaver, ord, noe mer?

Spenningskurven skal høyere, høyere, høyere. Høydepunktet skal nå absolutt maks. Er det ikke sånn det er i norsken? Det gjelder å få fram et budskap. For det er viktig å utrykke meninger og la andre høre hva akkurat du mener og hva du syns om ting. Jeg har positive assosiasjoner til norsk. Dette kan ha sammenheng med at jeg missliker den instinktive kommunikasjonen vi har fra fødselen. Skriking. Og sosiale dyr som vi er, trenger vi kommunikasjon.

Min erfaring om norskfaget tilbake til barneskolen er ikke av de positive. Bokstaver var som kinesiske symboler. Det å holde følge med de andre elevene under høytlesning var umulig, det gikk så fort. Utviklingen derimot skled allikevel i en lys retning. I løpet av 5, 6 og 7 klasse gravde jeg meg ned i bøker. Jeg levde meg inn i de magiske ordene fra gode forfattere. Men selv om jeg hadde tusenvis av leste sider bak meg hadde det lite å si når jeg skulle tegne mine egne bokstaver. Ideene i hode var kreative, men utfordringen var stor. Ideene var regnbuer og ordene på arket var svart-hvitt. Det var umulig for leseren å se fargene.

Etter hvert som jeg har blitt bedre til dette, har noen av tekstene faktisk blitt leselige og vurderes som interessante. Men så kommer det til reglene. Rettskrivning og feil er en enorm utfordring. Jeg merker at når jeg skriver ordet rettskrivning, så stopper fingrene opp. Bokstavenes struktur eller rekkefølge har ødelagt mange av de små gledene jeg har hatt i de skriftlige fagene.
Blogging kan bli en interessant utfordring. Jeg har aldri villet sette meg ned for å henge opp tanker eller opplevelser på internett, men må man så må man…

Hva har linn her å gjøre?

Jeg har opprettet en fagblogg i norsk. Og jeg innrømmer at jeg ikke liker å utrykke meg skriftlig i offentlighet. Men jeg skal gjøre det beste ut av bloggen. Kanskje det vil hjelpe meg fremover.
Jeg tror bloggen er et godt hjelpemiddel for folk som føler de ikke klarer å utrykke seg nok. Og det er mange der ute som har talent for blogging.

Vi får se hvordan det går!