Spenningskurven skal høyere, høyere, høyere. Høydepunktet skal nå absolutt maks. Er det ikke sånn det er i norsken? Det gjelder å få fram et budskap. For det er viktig å utrykke meninger og la andre høre hva akkurat du mener og hva du syns om ting. Jeg har positive assosiasjoner til norsk. Dette kan ha sammenheng med at jeg missliker den instinktive kommunikasjonen vi har fra fødselen. Skriking. Og sosiale dyr som vi er, trenger vi kommunikasjon.
Min erfaring om norskfaget tilbake til barneskolen er ikke av de positive. Bokstaver var som kinesiske symboler. Det å holde følge med de andre elevene under høytlesning var umulig, det gikk så fort. Utviklingen derimot skled allikevel i en lys retning. I løpet av 5, 6 og 7 klasse gravde jeg meg ned i bøker. Jeg levde meg inn i de magiske ordene fra gode forfattere. Men selv om jeg hadde tusenvis av leste sider bak meg hadde det lite å si når jeg skulle tegne mine egne bokstaver. Ideene i hode var kreative, men utfordringen var stor. Ideene var regnbuer og ordene på arket var svart-hvitt. Det var umulig for leseren å se fargene.
Etter hvert som jeg har blitt bedre til dette, har noen av tekstene faktisk blitt leselige og vurderes som interessante. Men så kommer det til reglene. Rettskrivning og feil er en enorm utfordring. Jeg merker at når jeg skriver ordet rettskrivning, så stopper fingrene opp. Bokstavenes struktur eller rekkefølge har ødelagt mange av de små gledene jeg har hatt i de skriftlige fagene.
Blogging kan bli en interessant utfordring. Jeg har aldri villet sette meg ned for å henge opp tanker eller opplevelser på internett, men må man så må man…
